Jasons side

Siden for brukshunder

Dette er Coopers side


 

Cooperen august 2005

Coopers stamtavle..

Coopers takker for seg... august 2005

Hele min politihundefører karriere startet med Cooper. ... Før jeg fikk Cooper hadde jeg lett lenge etter en hund som kunne brukes. Jeg tror jeg i alt hadde testet/hatt på prøve 15 hunder. Hadde egentlig bestemt meg for nå å prøve en valp, men så ble jeg ringt opp av en som hadde hørt at jeg var på jakt etter hund.

 

Det viste seg at denne mannen, hadde en utstillingshund. Problemet var at mannen var på utstillinger hver helg med denne hunden (Cooper) og dette syntes ikke kona var noe særlig. Kona hadde sagt; ”enten så flytter hunden eller så flytter jeg”. Det endte i første omgang med at kona flyttet ut... Det var da mannen i huset tok kontakt med meg.  For ordens skyld kan jeg nevne at kona flyttet inn igjen etter at Cooper flyttet ut.....

 

Da jeg fikk Cooper hadde jeg også Charlie, en hund som ikke hadde passert politiets nåløye. Charlie hadde jeg hatt siden han var valp, så han skulle bli. Charlie var da ca 2 år, og Cooper var 1,5. Charlie hadde stort sett gått fint sammen med alle de andre hundene jeg hadde hatt på prøve, men så kom Cooper. Jeg husker ganske så godt første møtet mellom de to.. Jeg hadde vært på shäferhundklubben sitt område på Sviland, og tenkte i mitt stille sinn at jeg måtte jo bare prøve, kan i en liten bisetning si at jeg var alene på området denne dagen...  Jeg slapp begge hundene løs og håpet på det beste. Det gikk ikke lenge før jeg hadde det man godt kan kalle et skikkelig bikkjeslagsmål. Etter mye strev, og mye bittskader (på meg...) fikk jeg nå endelig skilt dem og legevakten og dyrlegen neste...

 

Etter dette gikk det ganske lang tid før jeg kunne ha dem sammen igjen. Jeg ble hele tiden anbefalt å ta livet av Charlie for jeg kunne jo ikke ha det slik, men etter som tiden gikk, gikk det hele seg mer til. Etter et par år kunne begge hundene være sammen. Etter det var de sammen til Charlie ble avlivet våren 2004.

 

Vel, for å komme tilbake til Cooperen. Han ble min en vårdag i 1994. Etter en måneds prøvetid ble han kjørt gjennom testløypen (som første hund i Rogaland distrikt på mange år...) Cooper besto testen og vi startet med treningen. Cooper viste seg å være en lærenem hund. Vi hadde nok våre ”diskusjoner”, men stort sett gikk det hele ganske så bra. August 1995 var vi på godkjenningskurs, og ble godkjent i alle øvelser. Da var Cooper 2,5 år. 

 

Like etter at jeg kom hjem fra godkjenningskurset hadde jeg en vakt sammen med Haagen. Vi fikk etter en stund et oppdrag; en person hadde prøvd å gjøre innbrudd i noen biler ute i Kvernavika. Vi kjørte til stedet og da hadde selvfølgelig denne personen forsvunnet. Haagen mente at nå var tiden inne til å prøve å fange noen med den nygodkjente hunden. Cooper ble satt i søk ved bilen det gjaldt, og så bar det avgårde. Tror jeg knakk en del rosebusker på denne turen, men endte tilslutt inne i et boligområde, bak i en hage. Her under noen busker lå en forskremt 15 åring som lurte på hvordan i all verden jeg hadde klart å finne ham. Ganske så god følelse! Cooperen så også ganske så fornøyd ut! Like etter fikk vi et oppdrag der vi skulle finne et bilstereoanlegg en innbruddstyv hadde gjemt inne i en tett, og da mener jeg tett, skog. Cooperen ble satt i søk med meg krypende etter. Det gikk ikke lenge før han stod og gravde ved siden av et tre. Der var bilstereoen gravd ned. Mor var ganske så fornøyd da hun gikk av vakt den dagen!

 

Etter dette ble det mange fine oppdrag med Cooper. Et jeg spesielt husker er da Ole Bjørn og jeg ble sendt ut til Jæren der en dame var savnet. Pårørende var redd for at damen ville ta sitt eget liv. Bilen til damen var funnet tidligere på dagen. Jeg forsøkte første oppsøk fra bilen, uten hell. Bilen stod ved en veg som gikk ned til stranden og var trafikkert av folk og hest. Jeg startet søk og vi oppdaget fort at i at vi søkte i et hytteområde. Vi snakket med flere av hytteeierne, men ingen av dem hadde sett noe til damen. Mens vi stod og snakket med folk i den ene hytten, begynte Cooper å løfte nesen. Jeg trodde først han kjente lukten av folkene som var ved hytten da disse var i vindretningen for hunden, men skjønte fort at nå var det noe annet. Det bar innover i den tette skogen så kvistene skvatt. Etter noen minutter stoppet Cooperen og der var damen, så vidt i live. Cooper var ganske så klar og halset hele vegen, så Ole Bjørn måtte ta seg av damen og fikk båret henne ut av skogen og til et helikopter som var blitt tilkalt. Damen overlevde takket være Cooper. Et oppdrag en ikke glemmer så lett.

 

En annen episode sammen med Ole Bjørn var da vi tilfeldig endte opp bak en stjålet bil. Det ble biljakt, som vi avsluttet, men der vi kort tid etter fant igjen. Bilen hadde kollidert inn i et skilt. Ut av bilen stakk to mann. Ole Bjørn fanget passasjeren og jeg sendte Cooper etter fører. Cooper så ikke hva han ble sendt etter, men kom fort inn i fertgaten til mannen og dro avgarde. Jeg løp til siste sted jeg så hunden, og måtte deretter stå og vente. Han hadde forsvunnet bak et hushjørne og jeg ante ikke hvilke retning han hadde tatt. Etter kort tid kom det en lyd jeg aldri kommer til å glemme. Mye halsing fra Cooperen, og like mye ”halsing” fra mannen han hadde tatt igjen. Den samme mannen klaget i avhør dagen etter at han hadde litt vondt for å sitte.....

 

Etter ca et år med Cooperen godkjent, jobbet jeg ved hundetjenesten i Asker og Bærum. Her ble det flere pågripelser og fine oppdrag med Cooper.  Jeg husker spesielt et oppdrag. Jeg kjørte sammen med en narkotikahundefører, Linda Grandalen. Vi fikk i oppdrag om å bistå en psykiatrisk institusjon med å kjøre en av beboerene der til sykehus for tvangsmedisinering. Det hadde vært flere episoder med denne mannen før. Det siste var at han hadde løpt etter de ansatte med øks.. Ingen av de ansatte torde å være med inn i leiligheten til mannen. På grunn av liten bemanning hadde vi ikke flere patruljer som kunne hjelpe oss. Jeg bestemte meg derfor for å ta Cooper med inn i leiligheten. Jeg la Cooper fra meg i gangen som gikk inn til stuen. Her var det åpen løsning, så Cooper hadde kort veg dersom det skulle bli noe. Vi snakket med mannen som virket ganske rolig. Vi fikk snakket ham ut mot inngangsdøren. Der skulle vi ha på ham håndjern. Det var da det hele tok litt av. Mannen skulle ikke ha på seg håndjern, samme hva. Jeg fikk tatt tak rundt mannen bakfra og presset ham opp i et hjørne. Til da hadde han ikke vært direkte truende, bare laget mye lyd. Cooper lå og var klar. Så startet mannen og sparke bakover. Jeg holdt ham hele tiden, men klarte ikke å kontrollere beina hans. Jeg tror ikke han klarte å sparke mer enn en halv gang, så var Cooperen i låret på ham. Dette endte med at vi fikk satt på ham håndjern og mer eller mindre båret ham ut i bilen, med Cooperen på slep. Mannen ble kjørt til sykehus der han fikk medisinen sin, samtidig som han fikk en stivkrampesprøyte.

 

Vel tilbake i Stavanger fulgte flere fine oppdrag med Cooper. Alt fra glimrende spor etter biltyver til feltsøk etter en sko som en overstadig mann hadde mistet. Andre ganger ble det litt mindre fangst som den gangen da både Ole Bjørn og jeg hadde hundene våre i søk i ABC kvartalet i Stavanger. Vi fant ingenting, men da vi kom inn i bilen skjønte vi fort at hundene våre hadde fått ”fangst” likevel. Det mildt sagt stinket katteskitt i hele bilen, og begge hundene satt og gumlet fornøyd der bak i bilen. Det ble vaskeplassen neste....

 

Som de fleste vet har politihundetjenesten i Stavanger tett samarbeid med både Luftambulansen og 330 Skvadronen ved Sola militære lufthavn. I den anledning må alle hundeførere med hund ha en utsjekk på de to stedene. Dette innebærer å kjenne til rutinene deres, samt en flytur. Jeg husker siste gang jeg hadde utsjekk på luftambulansen. Cooperen koste seg i helikopteret. Han mer eller mindre satt mellom de to framme for å få med seg alt. Det var verre med undertegnede... Piloten fant ut at han skulle ha litt taktisk flygning. Redningsmannen hadde kjøpt seg nytt hus, så dette måtte jo beskues fra luften.. Jeg tror jeg var rimelig grønn i fjeset når vi landet.. Piloten og redningsmannen så ut som om de syntes dette var aldeles fortreffelig. Jeg måtte jo smile litt selv når jeg hadde fått fargen noenlunde tilbake. Det var jo slik vi kunne komme til å måtte fly i et reelt oppdrag, men jeg var veldig glad at det ikke ble noen oppdrag med luftambulansen den dagen.

 

 

Også på 330 skvadronen må en, som sagt, ha utsjekk. Her går det veldig mye i heisetrening med hund. Hunden blir festet i en sele som festes i selen som hundefører har på seg. Jeg gledet meg alltid til vi skulle dit, dette var jo gøy, Samt at vi hadde jo vært gjennom det flere ganger før. Helikopteret gikk opp i ca 30m høyde og jeg skulle være først ut. Både Cooperen og jeg var heldigvis godt festet, for i det vi skulle ut av helikopterdøren,  gjorde helikopteret en bevegelse til siden. Dette resulterte i at det som skulle være en rolig utstigning fra helikopteret, ble noe i kjappeste laget. Jeg ble mer eller mindre slengt ut av helikopteret og traff selve helikopterkroppen ved siden av åpningen. Etter dette ble vi hengende like ved åpningen. Jeg merket at Cooperen var noe frustrert. Dette hadde gått litt for fort, så han prøvde alt han kunne for å komme opp i helikopteret igjen. Etter dette ble vi heiset ned til bakken. Da jeg var nede trodde jeg at jeg hadde fått skulderen ut av ledd, men etter sjekk hos legevakten viste det seg at jeg hadde brukket to ribbebein øverst oppe i ryggen. Cooperen var heldigvis ikke skadet.

 

Når Cooper var 7 år gammel kom hans arvtager Jason inn i huset. Jeg husker ennå kvelden jeg kom hjem med Jason 7,5 uke gammel. Vi hadde kjørt langt. Jeg hadde egentlig tenkt å introdusere valpen til Charlie og Cooper litt forsiktig, men da jeg kom hjem var jeg sliten. Det hadde vært snøstorm og dårlige veier, så jeg fant ut at her får det bære eller briste. Jeg slapp valpen ned på stuegulvet og håpet det beste. Jason ble godt mottatt og rundsleiket av de to gamle; han gikk rett inn i flokken. Cooper stod fram som den bestemte, men rolige leder. Når han kom inn i rommet ble de andre to rolige. Han kunne sette seg ved siden av meg på terrassen og se på Jason og Charlie som lekte på plenen. Med en gang Cooper beveget seg i retning dem, roet de seg. Det var ingen tvil om hvem som var sjef der i gården.

 

Jeg var med på 5 NM for politiets patruljehunder med Cooper. Vi havnet midt på treet som beste plassering, men vant det ene året kombinasjonen feltsøk/rundering. Vi slet stadig med å få poeng i fellesdekk og mistet mye poeng pga slippene på angrepene. Cooperen bet hardt men syntes ikke det var verdt å slippe; armen ville han helst ha for seg selv.

 

I tillegg til å være politihund trente jeg Cooper også sivilt. Han var i klasse 2 lydighet og klasse A bruks. Han vant også en utstilling en gang og fikk et Cert der. Cooper ble også brukt ved to parringer og er far til to kull.

 

De siste to årene av sitt liv, var Cooperen noe stiv i kroppen. Men han fikk trene både litt angrep, samt at vi gikk en del spor og trente felsøk.

 

Jeg hadde bestemt meg for at når dagen kom og jeg måtte avlive Cooperen, så skulle dette helst ikke skje på kontoret til veterinæren. Det skulle gjøres hjemme eller i skogen. Da avgjørelsen ble tatt,  avtalte jeg med veterinæren at han skulle komme hjem til meg og sette sprøyten her. Innsovningssprøyten ble satt og  Cooperen som var et matvrak, fikk en pakke pølser. Som vanlig måtte han dele litt med Jason... Han gikk deretter og hentet sin yndlings kong, som han la seg ned på plassen sin med. Det gikk ikke mange minuttene, så sovnet Coopeen med kongen i munnen.  Veterinæren satte deretter den siste sprøyten.

 

En verdig slutt for en kjempefin hund som jeg aldri kommer til å glemme!

 

merete

 

 Cooper juli 2005